Hastigheter i lokale nettverk

Først av alt har vi tilkoblingshastigheten til Internett. Avhengig av distribusjonsmetoden kan operatørens angitte hastighet enten være en faktisk hastighet eller en teoretisk maksimalhastighet. Når Internett distribueres via fiber eller bynett, avviker sjelden den faktiske hastigheten fra den teoretiske hastigheten. Derimot avviker hastighetene ofte ved tilkobling via ADSL, VDSL, Internett via kabel-TV og mobilnett.

Før de andre parameterne tas i betraktning, er det viktig kjenne til den faktiske Internett-hastigheten. For å måle denne kan Nettfart fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet brukes (gå til www.nettfart.no). Ved måling er det viktig at datamaskinen som brukes, er koblet direkte til Internett uten å gå via en ruter. Hvis mulig, settes alle gateway-er i bromodus.

Nettverkets kabelbaserte internhastighet beskriver hvor raskt to kabeltilkoblede datamaskiner kan sende data til hverandre. Det må ikke forveksles med hastigheten som datamaskinene får ut på Internett. Den kabelbaserte internhastigheten kan være 100 Mb/s eller 1 Gb/s, avhengig av hvor rask svitsjen på baksiden av ruteren er. For å oppnå den høye hastigheten (1 Gb/s) må også nettverkskortene i datamaskinen ha støtte for gigabithastigheter.

Vi trenger ikke å måle nettverkets kabelbaserte internhastighet. Dette er fordi den teoretiske kabelbaserte internhastigheten sjelden avviker betydelig fra den tilsvarende faktiske hastigheten. En 100 Mb/s port levere vanligvis rundt 95 Mb/s, og en 1 Gb/s-port levere vanligvis rundt 950 Mb/s i virkeligheten.

Det er enkelt å undersøke datamaskinens hastighet til ruteren (eller til den nærmeste svitsjen hvis en slik er koblet mellom datamaskinen og ruteren). Hastigheten vises nemlig på samme sted som MAC-adressen i både Windows og Mac OS X. Se Nettverk 1.1 for instruksjoner. Det som i Mac OS X kalles 1000BaseT betyr 1 Gb/s, og 100BaseT betyr 100 Mb/s.

Nettverkets kabelbaserte internhastighet beskriver i første rekke hastigheten mellom to datamaskiner, men det kan i verste fall få innvirkning på hastigheten ut mot Internett. Hvis ruteren eller datamaskinen er utstyrt med 100 Mb/s-porter, vil hastighet på Internett aldri overskride den grensen. En langsom 100 Mb/s-ruter senker dermed hastigheten på høyhastighetstilkoblinger mot Internett.

Nettverkets teoretisk trådløse internhastighet beskriver hvor raskt data kan sendes fra ruteren til en tilkoblet klient (for eksempel en datamaskin). Det kan for eksempel handle om hvor raskt en kabelbasert datamaskin kan sende data til en trådløs datamaskin. ­Under forutsetning av ruteren og den trådløst tilkoblede datamaskinen har samsvarende trådløse egenskaper, kan de teoretisk hastighetene være noen av hastighetene nedenfor (de forskjellige hastighetene forklares nærmere i Nettverk 8).

• 11 Mb/s (Wireless B)
• 54 Mb/s, 108 Mb/s (Wireless G)
• 150 Mb/s, 300 Mb/s, 450 Mb/s (Wireless N)
• 200 Mb/s, 400 Mb/s, 600 Mb/s (Wireless N med Turbo-qam)
• 433 Mb/s, 867 Mb/s, 1 300 Mb/s (Wireless AC Wave 1)
• 1 733 Mb/s (Wireless AC Wave 2)

Den teoretiske trådløse internhastigheten avviker alltid fra den faktiske trådløse internhastigheten. Tappet mellom den teoretiske og faktiske hastigheten avhenger av:

• avstanden mellom ruteren og klienten
• hvilket frekvensbånd som brukes
• hvor mye forstyrrelser det er (fysiske hindringer samt radiostøy)
• hvor mange andre nettverk som finnes i nærheten
• hvor mange andre klienter som belaster det trådløse nettverket.

Når alle parametere som reduserer hastigheten er inkludert, gjenstår den faktiske trådløse internhastigheten. Den må av åpenbare grunner måles. Alle som vil kan utføre målingen med Jperf-verktøyet, som er tilgjengelig for både Windows og Mac OS X, men det krever tilgang til to datamaskiner og er litt tungvint å komme i gang med. For enkelthets skyld kan i stedet Nettfart brukes igjen.

Det vil fremkomme ett av to mulige resultater ved å koble trådløst til ruteren og utføre en ny måling med Nettfart. Hvis målingen viser samme hastighet som den faktiske Internett-hastigheten, kan følgende konklusjon trekkes: den faktiske trådløse internhastig­heten er høyere enn den faktiske Internett-hastigheten. Der er ikke mulig å vite hvor mye høyere den er, men for mange holder det å vite at det trådløse nettverket ikke påvirker Internett-hastigheten. Hvis målingen derimot viser en lavere hastighet enn den faktiske Internett-hastigheten, kan følgende triste konklusjonen trekkes: den faktiske trådløse internhastigheten er den som Nettfart viser.

Nettverkets to faktiske internhastigheter (den kabelbaserte og trådløse) forteller ingenting om hvor rask tilkoblingen mot Internett blir. De angir hvor raskt lokale klienter kan overføre data til hverandre. Det skjer for eksempel når en fil kopieres fra en NAS, eller når en film strømmes fra et nettbrett til en mediespiller.

Det viktigste er at de faktiske overføringshastighetene alltid er høyere enn den faktiske Internett-hastigheten. Hvis de er lavere, blir de flaskehalser når klienter laster ned (eller laster opp) ting fra Internett. Nettverkets faktiske internhastigheter kan fra et Internett-perspektiv, sammenlignes med et vannrør som "Internett-vannet" skal strømme gjennom. Hvis vannrøret er underdimensjonert, blir det en flaskehals, men så lenge det er tilstrekkelig stort oppstår det ingen problemer.

Det finnes enda en hastighet som er verdt kjenne til. Det er en egenskap som alle rutere har, men som dessverre markedsføres alt for sjelden: ruterens WAN-til-LAN-gjennomstrømming (i resten av kapittelet forkortes denne lange benevnelsen til gjennomstrømming). Gjennomstrømmingen handler i dette tilfellet om hvor raskt en ruter kan bygge bro mellom den innkommende Internett-trafikken i det lokale nettverket.

En vanlig misforståelse er at en ruter med 1 Gb/s-svitsj kan overføre data til og fra Inter­nett med denne hastigheten, men dette er ikke nødvendigvis tilfelle. 1 Gb/s-svitsjen garanterer bare at ruteren kan overføre data mellom to lokalt tilkoblede datamaskiner med denne hastigheten. Det sier ikke noe om hvor raskt ruteren kan flytte trafikken mellom det lokale nettverket og Internett.

De kabelbaserte internhastighetene til nettverkene våre har på ca to tiår gått fra 10 Mb/s via 100 Mb/s til 1 Gb/s. Det neste logiske hastighetstrinnet er 10 Gb/s. Foreløpig er 10 Gb/s-utstyr svært dyrt, og mens vi venter på at prisene skal bli lavere, kan en annen teknikk brukes for å øke hastighetene ytterligere. Det kalles Link-aggregation.

Link-aggregation bruker to eller flere kabelbaserte tilkoblinger sammen. Det er for eksempel vanlig på raske NAS-er med to gigabitnettverkskort. De kan være forbundet med to nettverkskabler til ruteren eller svitsjen, og dermed øke hastigheten til 2 Gb/s. Hastigheten fra en datamaskin til NAS-en blir aldri høyere enn 1 Gb/s. Ytelsesgevinster oppnås når flere datamaskiner kobles samtidig til NAS-en.