For noen år siden var det vanlig med en "hjemmedatamaskin", men i dag har ofte alle familiemedlemmer hver sin datamaskin. Samtidig lagrer vi stadig mer informasjon digitalt, og den spres på alle disse datamaskinene. En NAS (Network Attached Storage) gjør det enkelt å samle all informasjon på ett sted for å holde den organisert og lett tilgjengelig. Dette kapittelet fokuserer på hvordan en slik installeres og brukes.
En NAS er mye mer enn en vanlig ekstern harddisk. Den store forskjellen er at en NAS kan være tilkoblet flere datamaskiner samtidig, og den trengs ikke tas med på reisen, men den er tilgjengelig hvor som helst via Internett. Alle i hjemmet kan også få hver sin private mappe på NAS-en for å lagre filer som ingen andre skal har tilgang til. Den felles samlingen av filmer, bilder og sanger derimot, kan være tilgjengelig for alle. Det gjøres ved alle familiemedlemmer får hver sin konto på NAS-en, og logger på den fra sin privat datamaskin (eller brukerkonto på den felles datamaskinen). Pålogging kreves bare ved den første tilkoblingen. Deretter kan brukeren dra over alle filene sine til nettverksharddisken direkte i utforskeren i Windows eller Finder i Mac OS X. I motsetning til vanlige eksterne harddisker fungerer NAS-er for fildeling mellom alle moderne operativsystemer, uten begrensning av den maksimale filstørrelsen, noe som omtales i Datamaskin 9.2.
Filsynkroniseringstjenester, for eksempel Dropbox, har blitt svært populære, men mange av dem har også måttet tåle kritikk for hvordan de håndterer brukernes privat informasjon. Ved å ha en NAS er det mulig å sette opp sin egen "skylagring", og laste opp filer til den i stedet. Hvis for eksempel et dokument fra arbeid skal tas med hjem, trenger ikke NAS-eieren å sende det til deg selv eller sette lagre det på et USB-minne, men kan i stedet laste det opp til NAS-en. Når det gjelder fildeling er også mange NAS-er svært avanserte. De fleste NAS-er har i dag støtte for fildeling via Bittorrent, slik at ingen datamaskin trenger å være påslått for at filer skal lastes ned.
NAS-en er også en god mediesentral. I stedet for at alle i familien har sin egen samling av musikkfiler, kan alle låter organiseres på en ryddig og logisk måte på NAS-en. Alle brukere kan deretter lytte til den felles musikksamlingen (også via Internett). Noen NAS-modeller har til og med tilhørende apper for å strømme musikk til mobiltelefoner og nettbrett. Med slik en NAS er det mulig å alltid ha med seg hele musikksamlingen, selv om den er større enn det som får plass på telefonen. En kan ganske enkelt lage sin egen private Spotify-lignende tjeneste.
En NAS med støtte for UPnP (Universal Plug and Play) eller DLNA (Digital Living Network Alliance) er også perfekt i filmsammenheng. En slik i kombinasjon med en mediespiller, fjerner behovet for å koble datamaskinen til TV-en. Filmene kan i stedet lagres på NAS-en og deretter strømmes via nettverket til mediespilleren ved TV-en. Mer om dette omtales i Hjemmekino 16.
Det anbefales å regelmessig ta sikkerhetskopier av filene, men husk at det ikke alltid er så lett. Med en NAS blir det imidlertid enkelt, fordi den tar seg av hele prosessen i bakgrunnen. Med angitte intervaller kontrollerer datamaskinen om det finnes filer som ikke er sikkerhetskopiert eller oppdatert etter den siste endringen. Hvis det finnes slike filer, kopieres de automatisk til nettverksharddisken. Løsninger for dette er tilgjengelig for både Windows og Mac OS X.
De fleste NAS-er har støtte for en funksjon kalt RAID (Redundant Array of Independent Disks). Den gjør lagring på nettverket enda sikrere, forutsatt at minst to harddisker er installert i NAS-en. Ved hjelp av RAID-funksjonen kan harddiskene nemlig speil hverandre, slik at om én går i stykker, finnes det fortsatt en perfekt kopi av alle dataene.
Det første trinnet er å velge en NAS-modell. Det er stor variasjon i tilbudet. NAS-er kan koste alt fra et par hundrelapper til titusenvis av kroner. Forskjellen mellom dem ligger hovedsakelig i ytelsen og programvarefunksjonene. Den beste tilnærmingen for å velge en passende NAS, er å lese noen anmeldelser for å se hva andre synes om mulige modeller og i hvilken sammenheng de bruker dem. Det er vanligvis ikke behov for å ha en bedriftstilpasset NAS i hjemmet, mens en NAS for hjemmebruk ikke er egnet i et bedriftsmiljø. Jo flere samtidige tilkoblinger en NAS skal kunne håndtere, desto kraftigere må komponentene må være.
Funksjonsutvalget på forskjellige NAS-er variere, og følgende funksjoner er ikke tilgjengelige på alle modeller. Det kan derfor være vel verdt å tenke på hvilke av disse funksjonene du trenger og velge en NAS-modell med funksjoner som er etterspurt.
Mange NAS-produsenter har test-NAS-er tilgjengelig på Internett, slik at kjøpere kan forberede sine NAS-valg ved å teste nettgrensesnittet. Det er nemlig mye som skiller de forskjellige modellene, både når det gjelder funksjonalitet og brukervennlighet.
Hvis det er plass til flere harddisker, er det kanskje mulig å koble dem i RAID, noe som gjøres i NAS-ens webgrensesnitt. Det finnes flere ulike nivåer av RAID som gjør at harddiskene samhandle på forskjellige måter. RAID 1 gjør at to harddisker speiler hverandre, slik at hvis den ene dessverre går i stykker, finnes det fortsatt en fullstendig kopi av alle dataene. Dessverre fører RAID 1 til at bare 50 % av den totale lagringskapasitet kan brukes. RAID 0 slår derimot sammen de to harddiskenes kapasitet, slik at hvis to 2 TB-disker installeres, blir den totale lagringsplassen 4 TB. Ulempen med RAID 0 er å funksjonen ikke forbedrer sikkerheten, men heller senker den, fordi det holder at den ene harddisken går i stykker for at alle dataene skal gå tapt. Det er mange flere RAID-nivåer, og enkelte modeller tilbyr også en funksjon som gjør at NAS-en automatisk optimaliserer harddiskkonfigurasjonen for å gi maksimal lagringsplass uten å fire på sikkerheten. Les mer om RAID i Datamaskin 12.
Mange NAS-er har USB-porter for tilkobling av eksterne harddisker. Vær oppmerksom på at de fleste NAS-er ikke har støtte for bruk av eksterne harddisker som utvidet lagringsplass. De kan vanligvis bare kopiere informasjon fra eksterne harddisker til det interne lagringsvolumet.
Når harddiskene er installert, er det på tide å koble NAS-en til nettverket. Vanligvis gjøres dette med en helt vanlig nettverkskabel som kobles til ruteren. Ruteren gir da NAS-en en IP-adresse. Siden ruteren vanligvis deler ut dynamiske IP-adresser, anbefales det å låse IP-adressen slik at den aldri endres. Dette gjøres via en innstilling i ruteren.
Logg på webgrensesnittet for ruteren (ligger vanligvis på adressen 192.168.0.1 eller 192.168.1.1), og se etter funksjonen heter DHCP-reservation eller lignende. Velge å reservere NAS-ens IP-adresse, slik at den ikke endres. Du kan samtidig endre IP-adresse, slik at NAS-en får en adresse som er lettere å huske. I dette tilfellet velges det at NAS-en alltid skal ha den interne adressen 192.168.0.100. NAS-en og ruteren må startes på nytt for at endringene skal tre i kraft.
Tips! NAS-er har som rutere en fastvare (programvare som tilsvarer datamaskinens operativsystem). Gå til produsentens nettsted for å se om de har lansert en nyere fastvare enn den som er installert på NAS-en for øyeblikket. Eventuelle kjente problemer kan ha blitt løst i en nyere fastvare, og det kan også ha blitt lagt til flere funksjoner. Det anbefales å begynne med å oppdatere NAS-en til den nyeste fastvare, siden en oppgradering av fastvaren i fremtiden kan føre til at innstillingene må gjøres på nytt.
Logg deretter på NAS-en og utfør den grunnleggende konfigurasjonen (noen ganger brukes i stedet et medfølgende konfigurasjonsprogram som kjøres fra en CD-plate, for å gjøre dette). Grunnkonfigurasjonen pleier vanligvis å gå ut på å angi riktig klokkeslett, dato, tidssone og lignende parametre. I forbindelse med dette bør administratorpassordet også byttes. Siden NAS-en er synlig på Internett og dem sannsynligvis skal lagre en del sensitiv informasjon, må administratorpassordet være sikkert.
Når grunnkonfigurasjonen er fullført, er det på tide å opprette ressurser på NAS-en. En ressurs kan betraktes som en mappe som du kan styre hvilke brukere som skal ha tilgang. Det er også mulig å legge til en ressurs, slik at den vises som en nettverksstasjon i utforskeren i Windows eller Finder i Mac OS X. Der er for eksempel mulig å opprette en ressurs som heter Nedlastinger og lagre alle materiale som NAS-en laster ned. Hver bruker kan også få sin egen ressurs som bare den aktuelle brukeren og administrator har tilgang til.
Mange NAS-er har forhåndsopprettede ressurser for musikk, filmer og bilder. Dette er fordi NAS-ens innebygde mediespillerprogramvare og strømmefunksjoner for UPnP eller DLNA, overvåker disse ressursene. Alle medier som skal kunne spilles av direkte via nettleseren eller strømmes til frittstående mediespillere, bør derfor plasseres i disse ressursene.
Nye ressurser opprettes via NAS-ens webgrensesnitt, og det er tilgjengelig ved å skrive inn NAS-ens IP-adresse i nettleseren. Det er også mulig å skrive inn NAS-ens vertsnavn (se Nettverk 4.4). I eksemplet nedenfor brukes en NAS fra Synology. Nøyaktig hvordan innstillingene gjøres kan være forskjellig på ulike NAS-modeller, men prinsippet er det samme.
Ofte pleier administrator også å bli spurt om hvilken type kommunikasjon som skal brukes for ressursen. SMB (Server Message Block) brukes for å koble til NAS-en i ditt lokale nettverk. Via Internett kan en med fordel bruke FTP (File Transfer Protocol). AFP (Apple Filing Protocol) er Apples egen teknologi, men SMB og FTP fungerer også på Mac OS X.
Hver bruker som skal ha tilgang til NAS-en, bør ha sin egen konto. Administrator kan deretter styre hvilke ressurser hver bruker skal ha tilgang til. Administrator kan også avgjøre om brukeren bare skal få lese filer i en ressurs, eller om brukeren også skal få lov til å legge til, slette og redigere filer i den.
Hvis NAS-en har mange brukere, er det mulig å plassere dem i grupper og styre rettighetene på gruppenivå i stedet.
Ressursene kan legges til som nettverksstasjoner på datamaskiner i nettverket. Hvis for eksempel ressursen music skal legges til som en nettverksstasjon på en datamaskin med Windows 10, brukes funksjonen Koble til nettverksstasjon, som ligger øverst i datamaskinoversikten (klikk på Datamaskin i utforskeren).
Velg hvilken stasjonsbokstav ressursen skal få. Siden det er musikkressurs det dreier seg om denne gangen, brukes bokstaven M. Fyll deretter ut nettverksplasseringen. Siden IP-adressen til NAS-en i dette tilfellet er 192.168.0.100 og ressursen heter music, angis nettverksplasseringen nedenfor.
\\192.168.0.100\music
Det er også mulig å erstatte NAS-ens IP-adresse med vertsnavnet, som i dette tilfellet er til Diskstation:
\\DiskStation\music
Brukeren må også angi sin påloggingsinformasjon til NAS-en. Kryss derfor av for å bruke annen godkjenningsinformasjon. I dette tilfellet brukes Alice sin påloggings informasjon (se trinn 4).
Deretter ligger musikkressursen på Windows 10-datamaskinen på samme måte som andre harddisker.
I Mac OS X brukes funksjonen Koble til tjener, som ligger under menyen Gå i Finder. Nettverksplasseringen fylles ut på samme måte som i Windows 10, men hvis delingen er gjort med SMB (mest vanlig), innledes adressen med bokstavene smb:
smb://192.168.0.100/music
I Windows 10 og Windows 8 finnes det en løsning for sikkerhetskopiering som lagrer flere versjoner av filer på en svært enkel måte. Begynn med å starte programmet Fillogg (skrive inn navnet på Start-meny/startskjermen). Klikk deretter på Velg stasjon.
Klikk på Legg til nettverksplassering, og velg hvilken ressurs som filloggen skal lagres på. I dette eksemplet har vi opprettet en ressurs med navnet windows-kopi, som vi bruker til dette formålet.
Deretter er konfigurasjonen fullført. Obs! Husk å angi riktige rettigheter for ressursen som brukes for sikkerhetskopieringen (se trinn 4).
Det er også mulig å angi mer avanserte innstillinger, for eksempel å utelate mapper fra sikkerhetskopieringen eller angi hvor ofte Windows skal lagre kopier av filer. Klikk på Avanserte innstillinger for å gjøre det sistnevnte.
Velg deretter innstillingene du vil bruke.
I Mac OS X Leopard (10.5) og nyere finnes funksjonen Time Machine, som automatisk tar sikkerhetskopier (med versjonskontroll) for brukeren. Hvis disse skal lagres på en NAS, må den aktuelle NAS-modellen for det første ha støtte for Time Machine og for det andre må funksjonen eventuelt aktiveres.
Start Time Machine på Mac-en, og klikk på Velg disk. NAS-en vises da umiddelbart som et alternativ. Velg den, og fyll ut påloggingsinformasjonen for NAS-en. Sikkerhetskopieringen startes deretter automatisk, men det er også mulig å detaljkonfigurere kopieringen hvis ønskelig.
Alle innstillinger er så langt gjort for å aktivere kommunikasjon med NAS-en i det lokale nettverket. Mange ønsker også å kunne nå NAS-en via Internett, og da må flere innstillinger angis. Først og fremst bør det opprettes et domenenavn som gjør det lettere å huske hvilken adresse som skal skrives inn i adressefeltet for å komme til det lokale nettverket. For det andre må de riktige portene åpnes i ruteren, slik at trafikken kan fortsette gjennom den og hele veien til NAS-en.
Det er bare ruteren som vises på Internett, slik det er beskrevet i Nettverk 4.2. Det er den som får en IP-adresse av Internett-leverandøren. Problemet er at IP-adressen er dynamisk og byttes med jevne mellomrom (hvis operatoren ikke tilbyr en statisk IP-adresse). Du kan se hvilken IP-adressen du har for øyeblikket ved å gå til nettstedet www.whatismyipaddress.com. Det er imidlertid ikke sikkert at du har den samme adressen i morgen.
Hvis du vil koble til via Internett til det lokale nettverket, skrives ruterens ekstern IP-adresse på adresselinjen i nettleseren. Siden adressen kan endres over tid, er det ikke helt lett å vite hvilken adresse som skal skrives inn. For å løse dette problemet knyttes ruteren til en tjeneste for dynamisk DNS. Nedenfor er noen eksempler på slike tjenester. Ruteren foreslår selv tjenester som den har forhåndskonfigurerte støtte for.
Dyn.com (www.dyndns.org)
No-IP (www.noip.com)
D-link DDNS (www.dlinkddns.com)
Dyn.com er en av de mest brukte tjenestene. Du kan kjøpe et domenenavn som alltid er koblet til ruteren. Det er også mulig å få et domenenavn gratis ved først å teste en av deres betalte tjenester. No-IP og DlinkDDNS tilbyr gratistjenester.
Begynn med å registrere en konto med tilhørende domenenavn hos en av de nevnte DNS-tjenesteleverandørene. Gå deretter til ruteren, og velg funksjonen for dynamisk DNS. Der fyller du ut samme informasjon som ble registrert i tjenesten for dynamisk DNS.
Når dette er fullført, vil besøkende som skriver inn det registrerte domenenavnet i nettleseren, bli automatisk videresendt til ruteren. Ruteren vet jo alltid hvilken ekstern IP-adressen den har. Hvis operatoren tildeler abonnenten en ny IP-adresse, informerer ruteren tjenesten for dynamisk DNS, slik at det registrerte domenenavnet kobles videre til den nye i stedet.
Det andre som må gjøres er å videresende riktige porter til NAS-en. Uten dette kommer en bare frem til ruteren, men ikke videre gjennom den til NAS-en. Problemet kan løses ved å logge på ruterens webgrensesnitt og finne funksjonen som heter Port Forwarding eller Virtual Servers. Hvis NAS-en er bygget inn i ruteren, kan du ignorere dette punktet.
Når et nettsted på Internett skal besøkes, skrives riktig adresse inn på adresselinjen i nettleseren. Det kan for eksempel være: http://www.kjell.com:80. Http:// angir at det er den vanlige HTTP-protokollen som skal brukes. Hvis denne innledningen utelates, antar nettleseren er det HTTP som skal brukes. Tallet 80 etter kolontegnet, angir at det er webserveren på domenet kjell.com som skal besøkes. 80 er nemlig standardporten for webservere. Hvis tegnene :80 utelates, antar nettleseren at det er port 80 den skal koble til. Dette betyr at vi kan faktisk nøye oss med å skrive inn www.kjell.com i stedet for hele http://www.kjell.com:80.
NAS-ens webgrensesnitt er vanligvis på port 80. For at trafikk på port 80 skal fortsette gjennom ruteren og inn til NAS-en (192.168.0.100), opprettes det en portregel for dette.
Det er ikke aller operatører som tillater at abonnenter kan ha en webserver på port 80. Da må NAS-en legges på en annen port, for eksempel port 8080. Legg merke til at da må portnummeret angis ved tilkobling til NAS-en fordi nettleseren antar at det er port 80 som gjelder og ikke port 8080.
Det kan hende det må åpnes flere porter for at alle NAS-funksjonene skal fungere. Port 21 bør for eksempel åpnes for FTP-trafikk. Det er standardporten for FTP, så hvis en annen port brukes, må portnummeret fylles ut ved tilkobling. Hvis port 21 brukes, er det ikke nødvendig fordi FTP-programmet antar at det er den porten som gjelder hvis portnummeret utelates. Se installasjonshåndboken for den aktuelle NAS-en for mer informasjon om hvilke porter vil må åpnes for at alle funksjonene skal fungere. Port 443 må for eksempel åpnes for sikker overføring via nettleseren (HTTPS).
Bli medlem og få ekstra bra medlemspriser, poeng på alt du handler og 100 dagers åpent kjøp. Medlemskapet ditt er helt digitalt – praktisk og kortløst!
Les mer