Internett-tilkoblinger
Innledning
Tenk på hvilken innvirkning internett har hatt på livene våre. Verden gikk på sett og vis inn i en ny tidsalder da vi ble tilkoblet nettet. I dag kan det være vanskelig å se for seg hvordan hverdagen vår hadde fungert, uten muligheten til å sende e-post, betale regninger, følge med på nyhetene, se nett-TV og diskutere ting via internett.
For å kunne bruke internett trenger vi en eller annen form for internettforbindelse. I dette innledende kapittelet skal vi gå gjennom de ulike måtene vi kan koble oss til Internett på og forskjellene mellom dem.
Internetthastighet
I dag er det fem vanlige måter å koble seg til internett på:
- Internett via offentlig nettverk
- Internett via telefonnettet
- Internett via kabel-TV-nett
- Internett via fiber
- Internett via mobilnett.
Forskjellen mellom tilkoblingsmetodene er hvor raske tilkoblinger de kan levere og hvilken maskinvare som kreves for å koble seg til. I tillegg til disse metodene er det mulig å koble seg til internett via oppringt modem og via satellitt. Vi har valgt å ekskludere disse metodene fra boken fordi de er lite brukt. Vi har også valgt å behandle internett via mobilnett separat i mobildelen av boka.
Enheten b/s eller bps (bits per sekund) brukes til å måle hastigheten på internettforbindelsen. Den angir hvor mange bit (enere og nuller) som for eksempel en datamaskin kan sende eller motta per sekund. Fordi en bit per sekund er veldig sakte, spesifiserer vi hastighetene i megabit per sekund eller gigabit per sekund (les mer om dette i "Byte og bit" i delen datamaskin).
| Enhet | Betydning |
|---|---|
| b/s | byte per sekund |
| kb/s | tusentall bit per sekund |
| Mb/s | millioner bit per sekund |
| Gb/s | milliarder bit per sekund |
En bit (b) kan konverteres til byte (B), som er enheten som brukes til å måle lagringskapasitet. 8 bit tilsvarer 1 byte (8 b = 1 B). Med en internetthastighet på 24 Mb/s er det under optimale forhold, mulig å få en nedlastingshastighet på 3 MB/s.
Hastighetskrav
Når det gjelder nedlasting av nettsider og filer, er det ingen grense for hvor rask internettforbindelsen må være. Jo raskere internettforbindelsen er, jo kortere tid tar det å laste ned filene. Med en 100 Mb/s-tilkobling kunne en fil på 700 MB blitt lastet ned på mindre enn ett minutt.
Men når det kommer til strømming av lyd og video, må internettforbindelsen være rask nok til at avspillingen ikke hakker. Jo høyere kvalitet på lyd og video, jo raskere må internettforbindelsen være. De fleste lyd- og videotjenester komprimerer materialet kraftig slik at det kan spilles av uten for høye hastighetskrav. Her følger en oversikt over noen vanlige eksempler.
Hastighetskrav for Spotify, SVT Play og Netflix i 2018.
Ned- og opplastingshastighet
Alle internettabonnementer har to relevante hastigheter: ned- og opplastingshastighet. Vanligvis markedsføres hovedsakelig førstnevnte. Hvis det står at et internettabonnement tilbyr opptil 24 Mb/s, betyr det at 24 Mb/s er den høyeste nedlastingshastigheten. Det er så raskt forbindelsen kan brukes til å laste ned materiale som nettsted, musikk og videoer.
Telefonnettbaserte internettabonnementer med en nedlastingshastighet på 24 Mb/s, har ofte en opplastingshastighet på 3 Mb/s (under optimale forhold). Den hastigheten er relevant når en film skal lastes opp på Youtube eller et bilde skal sendes i et chatteprogram.
Selv abonnement med fiberforbindelse har som regel ulik nedlastings- og opplastingshastighet. Mange fiberabonnement med nedlastingshastigheter på 100 Mb/s kombineres med opplastingshastigheter på 10 Mb/s. Brukere som trenger like høye opplastingshastigheter (f.eks. Nas-eiere) må vanligvis betale ekstra for det.
Når internettleverandører angir både ned- og opplastingshastighet, skriver de det vanligvis som "100/10 Mb/s". Det betyr 100 Mb/s nedlastingshastighet og 10 Mb/s opplastingshastighet.
Nettverkskort
For å koble én datamaskin til internett, må det ha et nettverkskort (også kalt Nic, eng. Network Interface Controller). Slike er innebygd i nesten alle datamaskiner i dag. Hvis en datamaskin mangler innebygd nettverkskort, kan det legges til i etterkant. Det samme gjelder hvis datamaskinen trenger et raskere nettverkskort. På stasjonære datamaskiner er nettverkskort vanligvis koblet til et PCI Express-spor (PCIe). På bærbare datamaskiner kobles de til via USB eller Thunderbolt.
Nettbrett har i prinsippet aldri innebygde kablede nettverkskort. Vanlige USB-nettverkskort fungerer heldigvis vanligvis direkte på Windows-baserte nettbrett med USB-porter. På Android-nettbrett kan mange USB-nettverkskort kobles til via en såkalt USB-OTG-adapter. På iPad kan kompatible USB-nettverkskort kobles til via Apples Lightning-adapter.
Kablet nettverkskort kommer i tre forskjellige hastighetsversjoner: 100 Mb/s, 1 Gb/s og 10 Gb/s (sistnevnte er fortsatt uvanlig). Hvis en datamaskin eller nettbrett er utstyrt med et 100 Mb/s-nettverkskort, kan den av åpenbare grunner ikke dra full nytte av en internettforbindelse som er raskere enn det.
Obs! Mange internettforbindelser på 100 Mb/s er faktisk raskere enn 100 Mb/s. I offentlige nett, kabel-tv og fiber, leverer internettoperatørene ofte litt høyere hastigheter enn det du betaler for. For å unngå at nettverkskortet blir en flaskehals, bør det alltid brukes 1 Gb/s-nettverkskort for Internett-tilkoblinger på 100 Mb/s eller mer.
I prinsippet støtter alle dagens nettverkskort såkalt full dupleks. Dette betyr at de både kan sende og motta data med den aktuelle hastigheten (f.eks. 1 Gb/s). Eldre nettverkskort støttet kun halv dupleks, det førte til at trafikken til og fra nettverkskortet måtte dele den totale hastigheten.
Bredbånd via offentlig nettverk
Offentlige nett er en av de mest populære måtene å koble til internett på. I boliger med offentlige nett er det en dedikert nettverksuttak som du kan koble en datamaskin til. Det kan være flere nettverksuttak, men det er alltid ett nettverksuttak dedikert til internett. Kabelen som går mellom det dedikerte nettverksuttaket og datamaskinen er en helt vanlig nettverkskabel (også kalt ethernetkabel). Den kan være opptil 100 m lang uten at det påvirker hastigheten.
De fleste offentlige nettverk er dimensjonert for å levere ned- og opplastingshastigheter på 1 Gb/s. Det betyr ikke at alle operatører tilbyr så høye hastigheter, og 1 Gb/s-abonnement pleier å være dyrt. Ved tegning av et abonnement med lavere hastighet, struper operatøren hastigheten.
Triple-play via offentlige nettverk
I mange urbane nettverk tilbyr operatørene triple-play-tjenester (muligheten for å motta bredbånd, IPTV og IP-telefoni via samme kabel). For å dra nytte av det, kreves det normalt at en tjenestedistributør deler det innkommende signalet, slik at hver tjeneste får en egen port (én port for bredbånd, én port for IPTV og én port for IP-telefoni). Tjenestefordelingene har ofte fire porter. Den siste er reservert for fremtidig bruk.
I dag leverer eller selger triple-play-operatører vanligvis en gateway. Gateway-en er en ruter med innebygd tjenestedistributør (les mer om rutere i "Ruterens oppgave" i ruterdelen). Gateway er et begrep som operatøren har valgt og av den grunn bruker vi samme begrep i denne boken (selv om gateway kan referere til mange andre ting). Flere datamaskiner kan kobles til en gateway. Når du bruker tjenestedistributører, er portene statiske og tilkobling av flere datamaskiner krever en ruter.
Bredbånd via telefonnett
Det er to vanlige måter å koble til internett via telefonnettverket på: ADSL og VDSL. ADSL står for Asymmetric Digital Subscriber Line. Asymmetrisk refererer til at nedlastingshastigheten er høyere enn opplastingshastigheten. Det skyldes blant annet at da ADSL var i utviklingsstadiet, forventet utviklerne at mesteparten av overføringen ville være trafikk som gikk nedstrøms. Fordelingen mellom ned- og opplastingshastighet ble derfor satt til fordel for nedlastingshastigheten.
Hastighet på ADSL kan aldri bestemmes nøyaktig ettersom kvaliteten og lengden på telefonkabelen er avgjørende. Jo lengre ledningen mellom boligen og nærmeste telestasjon er, jo større er faren for støy og forstyrrelser som vil senke hastigheten. I teorien kan dagens versjon av ADSL levere en nedlastingshastighet på opptil 24 Mb/s og opplastingshastighet på 3 Mb/s.
VDSL (Very high-rate Digital Subscriber Line) er en raskere etterfølger til ADSL. Teknologien krever kortere avstand til telestasjonen og er derfor kun vanlig i byområder. Den nåværende versjonen av VDSL gjør det mulig med nedlastingshastigheter på opptil 60 Mb/s og opplastingshastigheter på opptil 12 Mb/s.
For å koble til internett via telefonnettverket kreves et ADSL- eller VDSL-modem og en ADSL- eller VDSL-splitter. Splitteren ser ut som en vanlig telefonkontakt, men forskjellen er at splitteren inneholder et filter som skiller modemsignalet fra resten av telefonsignalet (f.eks. analoge telefonsamtaler og eventuelle fakssignaler). Hvis modemet er det eneste som er koblet til hjemmets telefonnett, trengs det ingen splitter. Da er en vanlig telefonkontakt tilstrekkelig.
Splitteren eller telefonkontakten skal alltid kobles til boligens hovedkontakt (det første telefonuttaket). Modemet kobles deretter til med en telefonkabel. Modemets oppgave er å konvertere signalet fra et ADSL/VDSL-signal (som går via telefonkabelen) til et normalt nettverkssignal og omvendt.
Hvis avstanden mellom hovedkontakten og datamaskinen er lang, bør kabelen mellom hovedkontakten og modemet holdes kort. Jo lengre kabelen er, jo større er faren for tapt hastighet. Nettverkskabelen kan være opptil 100 meter lang, uten at hastigheten svekkes. Vår anbefaling er å holde telefonkabelen så kort som mulig (helst under tre meter). Lengre telefonkabler er kun egnet for analogt telefoni, fakser og lignende analogt utstyr.
Triple-play via telefonnett
Akkurat som i offentlige nettverk er det mulig å få triple-play-tjenester via ADSL og VDSL. Da trengs enten en signalfordeler med innebygd modem eller en DSL-gateway. Sistnevnte er desidert det vanligste.
Technicolor TG799 brukes som standard gateway av mange operatører. Den har fire porter på baksiden der datamaskiner og IPTV-bokser kan kobles til.
Bredbånd via kabel-TV (Docsis)
For å koble til internett via kabel-TV-internett, trengs et kabel-TV-internettmodem. Det kalles også Docsis-modem (Data Over Cable Service Interface Specification). Det ligner et VDSL-modem, men har en F-kontakt i stedet for en telefonkontakt. Kabel-TV-internettmodemet kobles med en såkalt F-kabel til en av boligens multimediauttak (dvs. TV-uttak med ekstra tilkobling for internett).
Hos kabel-TV-giganten Com Hem brukes vanligvis gateway i stedet for modemer (slik at alt er innebygd i en og samme enhet).
Hvis det er lang avstand mellom multimedieuttaket og datamaskinen, bør F-kabelen holdes kort. Jo lengre kabel, jo større er faren for tapt hastighet. Nettverkskabelen kan være opptil 100 meter lang, uten at hastigheten svekkes. Vår anbefaling er å holde telefonkabelen så kort som mulig (helst under ti meter). Grunnen til at det er lengre F-kabler er at de også brukes til TV-signal og da kan de være betydelig lengre.
Bredbånd via fiber
Begrepet "fiberforbindelse" brukes noe vilkårlig innenfor bransjen. Mange offentlige nettforbindelser klassifiseres som fiberforbindelser fordi selve huset er koblet til med fiber. I denne boken refererer fibertilkobling til en tilkobling til internett der en fiberkabel føres helt inn i boligen.
I boliger med fiberforbindelse fører en eller to fiberkabler til en medieomkobler. Der konverteres signalet til en standard kobberbasert nettverkskabel. Noen ganger kombineres medieomkobleren med en tjenestedistributør slik at bredbånd, IPTV og IP-telefoni kan kobles sammen.
Etter medieomkoleren er koblingsprinsippet det samme som om internett ble koblet til via telefon- eller kabel-TV-nettet.
Bli medlem og få ekstra bra medlemspriser, poeng på alt du handler og 100 dagers åpent kjøp. Medlemskapet ditt er helt digitalt – praktisk og kortløst!
Les mer