Internett-tilkobling

Betegnelsen b/s eller bps (biter per sekund) brukes til å måle nettverkstrafikkens hastighet. Den angir antallet biter (enere og nuller) som for eksempel en datamaskin kan sende eller motta per sekund. En tilkobling av typen ADSL2+ kan for eksempel levere 24 Mb/s (millioner biter per sekund). Et eldre telefonmodem kan håndtere opptil 56 kb/s (kb/s = tusen biter per sekund). I dag er mange bedriftsnettverk basert på utstyr som kan håndtere hastigheter på hele 1 Gb/s (Gb/s = milliarder biter per sekund).

Én bit (b) kan regnes om til byte (B), som er enheten som brukes for å måle lagringskapasitet. 8 biter tilsvarer 1 byte (8 b = 1 B). Med en bredbåndstilkobling på 24 Mb/s nedstrøms, er det mulig å få en nedlastingshastighet på tre megabyte per sekund (3 072 kB) under optimale forhold. Dette betyr at en CD-plate som rommer 700 megabyte kan lastes ned på fire minutter hvis tilkoblingen kommer opp i den lovede hastigheten.

24 Mbps / 8 = 3 MB/s

700 MB / 3 MB/s ~233 s ~ 3,8 min

Et ADSL-abonnement med hastighetsangivelsen 24 Mb/s klarer den angitte hastigheten nedstrøms under optimale forhold. Dette betyr at det er mulig å laste ned materiale som nettsteder, musikk og strømming av direktesendt TV i denne hastigheten, under forutsetning at serveren som materialet kommer fra, klarer å laste opp så fort. Et tall som ikke er angitt like tydelig er oppstrømshastigheten, og den er relevant når et vedlegg sendes i en e-post eller et bilde sendes med et chatteprogram. Abonnementer med 24 Mb/s i nedstrømshastighet har ofte en oppstrømshastighet på ca 1-3 Mb/s under optimale forhold.

Alle klienter (datamaskiner, skrivere og så videre) i et nettverk, må ha en kablet eller trådløst nettverkstilkobling for å motta datatrafikk. Alle typer nettverkstilkobling finnes på nesten alle datamaskiner i dag fordi de fleste hovedkort har innebygde nettverkskretser.

På nettverkskortet finnes det en tilkobling for kontakttypen RJ45. Det ligner på den vanlige modularkontakten på en telefon, men er litt større. Hovedforskjellen mellom ulike modeller av nettverkskort er hastigheten som de kan håndtere. De pleier å være laget for nettverk på 100 Mb/s eller 1 000 Mb/s. Det er lett å bygge ut en stasjonær datamaskin med et 1 000 Mb/s-kort hvis den innebygde kretsen bare klarer 100 Mb/s. Les mer om dette i Datamaskin 17.

Et vanlig ADSL-bredbåndsmodem har minst to porter for tilkoblinger. En litt mindre tilkobling (RJ11) som kobles til telefonlinjen, og en litt større (RJ45) som kobles til datamaskinens nettverkskort.

Modemet bør kobles til hovedkontakten i hjemmet. Hvis dette ikke gjøres, er det en fare for at modemets tilkobling til Internett brytes hver gang telefonrøret løftes. Hoved­kontakten er det første telefonuttaket i kjeden (det som den innkommende ledningen er koblet til).

Telefonlinjen i hjemmet kan også være parallellkoblet, noe som ikke egner seg til ADSL. Det bør utføres en omkobling til serie ved den innkommende kontakten. En parallellkoblet telefonlinje bruk bare to av de fire pinnene i hvert uttak.

Det kreves to kabler for å koble til bredbånd. De ene skal gå mellom uttaket og modemet, den andre mellom modemet og datamaskinen. Fra uttaket til modemet ­brukes en modulærkabel som har kontakter av typen RJ11 (vanlig telefonkabel). Splitter og kabel følger med modemet noen ganger, men det kan også kjøpes separat. Fra data­maskinen til modemet brukes en nettverkskabel (også kalt en TP-kabel). Nettverkskabelen ligner modulærkabelen for telefoni, men har flere ledere og større kontakter (RJ45). Du finner flere fakta om nettverkskabelen i Nettverk 14.

Hovedkontakten er ikke alltid plassert der ruteren eller datamaskinen står. Mange velger da å trekke lange kabler, noe som bør gjøres med ettertanke. Det kan føles naturlig at modemet skal stå ved datamaskinen, men den beste plasseringen er like ved telefonkontakten. Kabelen mellom modemet og telefonkontakten skal være så kort som mulig, og helst ikke lengre enn den som ofte følger med i esken. Mange modemer kan derfor henges på veggen, slik at det enkelt og greit kan monteres ved hovedkontakten. Etter modemet er signalene digitale, noe som gjør dem mye mindre utsatt for forstyrrelser. Nettverkskabelen har et svært stabilt signal, og den kan trekkes opp til 100 meter før signalet må forsterkes.

Hvis det mangler alternativer, kan du som siste utvei forlenge telefonkabelen. Da er det viktig at den forlenges med en partvunnet telekabel, for eksempel EKKX. Det frarådes å forlenge modulærkabelen fordi den ikke er partvunnet. Bruk av lang modulærtelekabel til ADSL-modemet kan føre til at hastigheten reduseres.

Tilkoblingen av Internett via kabel-TV er svært lik ADSL-tilkoblingen. Forskjellen er at modemet i stedet kobles til TV-uttakets F-kobling. Signalet går altså hele veien frem til modemet via koaksialkabel. Bruk den medfølgende F-kabelen eller en ny av høy kvalitet. Unngå å bøye kabelen i for skarpe bend siden den er svært følsom for dette.

Hvis avstanden er lang mellom TV-uttaket og datamaskinen, er det lurt å plassere modemet ved TV-uttaket og deretter trekke en lang nettverkskabel til datamaskinen. Ved å gjøre det på denne måten, reduseres faren for forstyrrelser på signalet som trekker ned hastigheten. Nettverkskabelen har nemlig takket være sin partvunnede konstruksjon, en evne til å dempe innkommende forstyrrelser, noe som koaksialkabelen mangler.

Internett-tilkobling i bynett er vanligvis svært enkelt. Det kreves egentlig bare en nettverkskabel som kobles mellom det dedikerte nettverksuttaket og datamaskinen. Første gang datamaskinen kobles til Internett, får brukeren velge hvilken leverandør som skal levere Internett. Deretter er alt klart.

Etterspørselen etter raskt Internett er enorm, noe som ikke er overraskende med tanke på at vi gjør stadig flere ting på nettet. Bare noe slikt som nett-TV i HD-oppløsning har medført at mange har begynt å be om raskere tilkobling. Multimedia stiller høye krav til bredbåndsnettet, og da er gode eiendoms- og bynett (ofte oppbygd av fiber) den riktige veien å gå. Derfor bygges fibernettverk ut i høyt tempo, selv om det allerede finnes mulighet for Internett via kabel-TV eller ADSL i boligene.

Et triple-play-modem er grunnsteinen for et ADSL- eller VDSL-abonnement for Internett, IP-telefoni og IPTV. Modemer av denne typen forveksles ofte med modemer med innebygd ruter, og begge modemtypene har vanligvis en telefontilkobling og fire nettverksporter på baksiden. Av de fire nettverksportene på triple-play-modemet, brukes imidlertid bare én til datamaskiner. De andre portene er reservert for en digital TV-tuner og en IP-telefon (den siste porten er reservert for fremtidige tjenester). Hvis du vil koble til flere datamaskiner, må du ha en ruter, akkurat som ved bruk av et vanlig modem. Les mer om dette i Nettverk 4.2. Det finnes imidlertid også triple-play-modemer med innebygd ruterfunksjon. Disse kalles vanligvis "gateway-er" av Internett-operatørene.