HDR

HDR (High Dynamic Range) er et begrep som har blitt mer og mer vanlig på TV-er. Mange kjenner nok igjen begrepet HDR fra et mobilkamera. For et kamera innebærer HDR at kameraet tar flere bilder med ulik lyseksponering. Bildene blir deretter slått sammen for å produsere et bilde som viser et bredere fargespekter og mer kontrast (dypere svart og lysere hvitt).

På skjermer har HDR som mål å gi deg et bedre bilde og har faktisk ingenting med "kamera-HDR" å gjøre. HDR-bilder kan vise flere farger enn SDR-bilder (Standard Dynamic Range) som var den forrige standarden. HDR gir også høyere lysstyrke og et høyt kontrastforhold, det bidrar til et mer naturtro bilde.

Ultra HD 4K-bilder tar omtrent fire ganger så mye data som full HD-bilder. Full HD-bilder med HDR krever omtrent 20 % mer enn full HD med SDR. Selv om høyere oppløsning fremheves som en stor fordel, gir HDR ofte en større endring i bildekvaliteten, og det med mindre krav til overføringshastighet!

For å kunne avspille bilder i HDR kreves det at HDR er brukt gjennom hele produksjonskjeden. Materialet må ha vært produsert og distribuert i HDR. Avspilleren og skjermen må også støtte HDR.

Det finnes flere ulike HDR-standarder som bruker forskjellige teknologier for å oppnå omtrent det samme. Det er imidlertid forskjeller i for eksempel maksimal lysstyrke og fargedybde. De to vanligste teknologiene er HDR10 og Dolby Vision. Andre teknologier er for eksempel HLG, som forventes å bli standarden for TV-sendinger, og SL-HDR1, som utvikles av blant andre Philips.

HDR10 er en åpen standard for HDR-bilder. HDR10 krever ikke at det er installert en maskinvare. Det gjør at eldre enheter kan oppdateres for å støtte HDR. For eksempel gjorde Sony dette da de la til støtte for HDR10 i Playstation 4.

For å sikre at skjermen viser materialet på riktig måte, sendes kalibreringsinformasjon, kalt metadata, før avspillingen starter. Uten metadata er det fare for at skjermen viser feil fargenyanser. I dag støtter HDR10 10-bits fargedybde (over en milliard farger) og lysstyrke på opptil 1000. Teknologien støtter imidlertid opptil 4000 nits.

De fleste TV-er som er merket med HDR støtter HDR10, fordi standarden er enkel og billig å implementere. HDR10 brukes også i Ultra HD Blu-ray-filmer, av Netflix og Youtube samt i både Xbox One S og alle versjoner av Playstation 4.

Dolby Vision er en mer avansert HDR-teknologi enn HDR10. I stedet for kun å sende metadata før avspilling, sendes metadata kontinuerlig, det sørger for at bildet alltid er perfekt. Dolby Vision støtter også 12-bits fargedybde (68 milliarder farger) og lysstyrke helt opp til 4000 nits. Standarden er faktisk spesifisert opptil 10 000 nits, men det er ikke mulig med dagens teknologi.

En enhet kan være utstyrt med Dolby Vision på to forskjellige måter, enten via programvare eller med spesialdesignet maskinvare. Dolby Vision er også lisensiert, det gjør teknologien dyrere enn HDR10 å implementere.

Støtte for Dolby Vision er ikke like utbredt som for HDR10. Dolby Vision er et valgfritt alternativ for Ultra HD Blu-ray-filmer og støttes i dag av et fåtall TV-er (selv om mange med Dolby Vision-støtte ble lansert i 2017). Google Chromecast Ultra er en av få avspillingsenheter som støtter teknologien.