Bildebehandling

Hvor god kvalitet et TV-bilde har, er ikke lenger bare avhengig av hvilke maskinvarekomponenter den bruker. I dag avhenger resultatet i stor grad av TV-ens innebygde datamaskin, som hele tiden jobber med å forbedre bildet.

Som beskrevet i Bildeproporsjon, finnes det flere forskjellige bildeproporsjoner som TV-ene våre må kunne håndtere. Et av de vanligste problemene i forbindelse med proporsjoner oppstår når gammelt TV-materiale med 4:3 proporsjoner skal vises på en moderne 16:9-TV. TV-en kan løse denne utfordringen på flere forskjellige måter. Ulike TV-er har ulike løsninger. TV-en kan enten vise bildet slik det skal være, med svarte kanter på sidene. Det er dette som vanligvis anbefales, fordi det ikke forringer bildet.

Dessverre fører dette til at bildeoverflaten ikke blir brukt effektivt. TV-en kan også forstørre bildet slik at det dekker hele rammen, men da fjernes den øverste og nederste delen av bildet. Av åpenbare grunner bør det unngås. Det samme gjelder å utvide bildet slik at det dekker hele bilderammen, fordi alt som vises da blir bredere enn det det skal være. Noen TV-er kan i og for seg utvide bilde med intelligens: Fordi hendelsesforløpet i bildet vanligvis er sentrert, kan de la midtdelen av bildet være uendret og dra sidene mer utover. Likevel er det ikke en god løsning, fordi bildet blir kraftig forvrengt under kamerapanoreringer og når noe beveger seg fra side til side.

En full HD-TV har 1920 x 1080 piksler til rådighet. En 1080p-film passer derfor perfekt. Alt annet materiale må imidlertid behandles på en annen måte. Uten funksjonen «oppskalering», ville 720p-materiale endt opp som en boks midt i bildet.

Oppskaleringsprosessen kan enten utføres av TV-en eller bildekilden. Det finnes for eksempel DVD-spillere som leverer et 1080p-signal til TV-en. Deretter flytter den de faktiske pikslene slik at de fyller skjermen og beregner hvordan pikslene som er mellom, skal se ut. Kvaliteten på resultatet er av åpenbare grunner variabel mellom de ulike modellene.

Den nøyaktig samme utfordringen vil alle fremtidige Ultra HD-TV-er ha. Fordi det er knapphet på Ultra HD-materiale, må de oppskalere alt materiale (inkludert full HD-materiale) slik at det fyller hele skjermen. TV-kjøpere som leter etter en ny Ultra HD TV bør ikke bare se på hvor godt en gitt TV-modell viser Ultra HD-innhold, men også hvor godt den oppskalerer annet innhold. En Ultra HD-TV uten god oppskaleringsfunksjon anbefales ikke i disse overgangstidene, da det meste av materialet som skal vises må oppskaleres.

TV-ens bildejusteringsfunksjoner er ikke alltid ønskelig. Når en enhet med samme oppløsning som TV-en kobles til digitalt, kan slike funksjoner tvert imot forringe bildet. Derfor har mange TV-er en funksjon som heter Pikselmapping 1:1, Exact Scan eller lignende. Når den er aktivert, blir TV-en bedt om å tegne bildet piksel for piksel, nøyaktig slik bildekilden forteller den. TV-en prøver da å ikke legge til ekstra skarphet eller lignende, fordi bildet allerede er så skarpt som det kan bli.

Hvis TV-en har funksjonen pikselmapping, bør den være aktivert når du kobler til digitale avspillingsenheter som HTPC (hjemmekinodatamaskin) eller en blu-ray-spiller. Husk at de digitale avspillingsenhetene må stilles inn for å kunne sende ut TV-ens sanne oppløsning (dvs. 1920 x 1080 for en full HD-TV).

Det er ikke bare justering av bildets proporsjoner og oppløsning TV-en skal jobbe med, men også justering av bildefrekvensen. Våre TV-sendinger har en oppdateringsfrekvens på 50 Hz (50 halve bilder per sekund = 25 hele bilder per sekund) mens det i USA er på 60 Hz (60 halve bilder per sekund = 30 hele bilder per sekund). For å gjøre ting enda vanskeligere blir filmer vanligvis spilt inn i 24p (24 hele bilder per sekund).

Justeringen mellom de ulike oppdateringsfrekvensene kan føre til at bildet ikke har like god flyt som på kino. Et eksempel på en relativt dårlig justering er når filmer lages på nytt for NTSC (amerikansk TV). For å konvertere mellom 24 og 60 bilder per sekund, lages en såkalt 2:3-pulldown. Det betyr at bilde 1 vises tre ganger, bilde 2 to ganger, bilde 3 tre ganger og så videre. Bilderammene vises dermed i forskjellig hastighet.

Eksempel på feiljusteringen som oppstår når bilderammene vises i forskjellig hastighet.

Et eksempel på en vellykket justering er når TV-en er i stand til å gjøre en såkalt 5:5-pulldown. Blu-ray-film lagres ofte slik den ble spilt inn (24p). Hvis TV-ens oppdateringsfrekvens er på 120 Hz, kan hvert bilde vises fem ganger på rad. Dette er mulig fordi 120 er jevnt delelig med 24 og deretter vises hver ramme like lenge, akkurat som tiltenkt. 120 Hz er også (i motsetning til 24, 48, 72 og 96 Hz) en ekstra passende frekvens fordi 120 også er jevnt delelig med 30 og 60.

Fordelen med å bruke 120 Hz som oppdateringsfrekvens.

TV-er som er i stand til å vise filmer i den opprinnelige oppdateringsfrekvensen er vanligvis merket med dette, for eksempel med en logo som sier noe om "24p".

100 Hz-teknologi er en måte å gi bedre flyt i bildet på LCD-TV-er (inkludert LED-opplyste). Teknologien går ut på å doble antall bilder per sekund og la TV-ens datamaskin beregne et mellomting mellom de to faktiske bildene.

Det opprinnelige signalet

  TV-ens datamaskin legger inn en datamaskingenerert bilderamme som er en mellomting mellom de faktiske bilderammene.

100 Hz-teknologi er noe som deler hjemmekinoentusiaster i to leire: noen elsker det mens andre hater det. Det kan blant annet skyldes at 100 Hz ikke er en spesifisert teknologi, men en funksjon hvis forbedringspotensial er veldig forskjellig mellom de ulike TV-modellene. En dårlig 100 Hz-funksjon får en heller perfekt Hollywood-produsert storfilm til å se ut som en hjemmeinnspilt amatørfilm.

Teknologien vises også i en 200 Hz-versjon. Det innebærer det samme, og får TV-ens bildeprosessor til å legge til tre datagenererte bilder mellom hver faktiske bilderamme. Akkurat som alt annet er det delte meninger om hvorvidt bildet virkelig blir bedre eller ikke.