I dette kapitlet går vi gjennom hvordan en nettverkskabel er bygget opp og fungerer. Neste kapittel fortsetter deretter med å undersøke hvordan nettverkskabelen installeres. Det er mange fordeler ved å kunne lage sine egne kabelinstallasjoner, siden det da er mulig å få nøyaktige lengder og unngå kabelrot. Dette er en nødvendig kunnskap for å kunne trekke kabler gjennom vegger, fordi hullet ellers må være svært stort for at hele kontakten skal gå gjennom. Vennligst les veiviseren et par ganger, og prøv det først på en kabelstump. Det er litt tidkrevende, men faktisk ikke så vanskelig som det ser ut.
Ved installasjon av nettverk, brukes en såkalt TP-kabel. TP står for Twisted Pair, som betyr at de åtte lederne i kabelen er tvunnet parvis. Dette spiller en viktig rolle for kabelens elektriske egenskaper.
TP-kabelen er følsom, og det kan oppstå feil hvis:
Kablene deles inn i ulike kategorier. De angir i hovedsak hvilke hastigheter kablene håndterer.
Kat5e er den vanligste kategorien i dag. Den støtter hastigheter på opptil 1 Gb/s, noe som er mer enn nok for de fleste vanlige bruksområder. Båndbredden er 100 MHz. E-en i kat5e står for enhanced, noe som angir at dette dreier seg om en videreutvikling av den eldre kat5-klassen som ikke kunne håndtere høyere enn 100 Mb/s.
En kabel som støtter kategori 6 kan håndtere båndbredden 250 MHz. Denne kabelen er den som egner seg best til nettverk med støtte for 1 Gb/s. Hvis nettverkskabel skal installeres i hele hjemmet, bør en kabel av denne kategorien brukes for å klargjøre for fremtiden.
Kat6a-kabelen er en oppfølger til den opprinnelige kat6-kabelen. Det er ment for båndbredden 500 MHz, og håndterer hastigheter opptil 10 Gb/s. Kat7 er en annen oppfølger som også er laget for og er egnet for 10 Gb/s (båndbredde 600 MHz). Det må ha individuelt skjermede par for å oppnå dette uten at lederne begynner å forstyrre hverandre.
UTP og FTP er to forkortelser som angir om nettverkskabelen er skjermet eller ikke. FTP (Foiled Twisted Pair) har et lag med folie rundt de samlede lederne for å unngå forstyrrelser utenfra. Hvis det er problemer med elektromagnetiske forstyrrelser eller hvis kabelen skal trekkes sammen med sterkstrømsledninger, er dette er et godt valg. For de fleste installasjoner holder det imidlertid med UTP (Unshielded Twisted Pair). UTP-kabelen har ikke den ekstra skjermingen, noe som gjør den enklere å arbeide med.
UTP og FTP er egentlig forkortelser. For å være helt nøyaktig skal det også angis om de enkelte parene er individuelt skjermet eller ikke. UTP skrives som U/UTP på fagspråket, noe som betyr at kabelen ikke har skjerming i det hele tatt. FTP skrives som F/UTP for å beskrive at kabelen har en skjerm rundt alle lederne, men ikke rundt de enkelte parene. Hvis det er skjerming rund hele kabelen og rundt de enkeltparene, brukes F/FTP-kabel eller S/FTP-kabel, der bokstaven S står for shield. Da er det en flette rundt kabelen og en folieskjerm rundt de enkelte parene.
Myk kabel er flertråds, noe som betyr at de åtte lederne igjen består av mange tynne tråder. Den myke kabelen brukes til tilkoblingskabler (patchkabler). Det må brukes myk kabel ved montering av RJ45-kontakter.
Solide kabel er litt stivere, siden den er entråds (ledere av enkelttråder). Solide kabel brukes ved fast installasjon. Det kreves en solid kabel for å kunne splitte (feste) kabelen i plint. Plinter for splitting sitter i alle nettverksuttak og patchpaneler.
Bortsett fra i fiberløsninger brukes utelukkende RJ45-kontakter på nettverkskabler. Kontakten pinner for åtte ledere, og ved montering må det brukes et spesielt krympeverktøy. RJ45-kontakt er tilgjengelig i både skjermet og uskjermet utførelse avhengig av om den skal monteres på en UTP- eller FTP-kabel. Den skjermede er lett å kjenne igjen fordi den har en hylse av metall ytterst, mens den uskjermede er gjennomsiktig.
Kobling av lederne kan gjøres i henhold til to forskjellige strukturer, der forskjellen er rekkefølgen som lederne plasseres i. Det tekniske navnet på disse strukturene er T568A og T568B, der den sistnevnte er mest vanlig i Norden. Hvilke av strukturene som velges spiller ingen rolle så lenge kabelen får samme kobling i begge ender.
Parene i en TP-kabel har hver sin farge (oransje, grønn, blå og brun). Den ene lederen er helfarget, og den andre er hvit med en strek med den aktuelle fargen. Denne fargekodingen brukes for enkelt å kunne skille de forskjellige lederne.
10/100 Mbps-koppling | 1000 Mbps-koppling (gigabit) | |||||
---|---|---|---|---|---|---|
Stift | Navn | Beskrivelse | Stift | Navn | Beskrivelse | |
1 | TX+ | Send data + (par 2) | 1 | Data1 | + | Toveis data (par 1) |
2 | TX- | Send data - (par 2) | 2 | Data1 | - | Toveis data (par 1) |
3 | RX+ | Motta data + (par 3) | 3 | Data2 | + | Toveis data (par 2) |
4 | Ikke brukt | (par 1) | 4 | Data3 | + | Toveis data (par 3) |
5 | Ikke brukt | (par 1) | 5 | Data3 | - | Toveis data (par 3) |
6 | RX- | Motta data - (par 3) | 6 | Data2 | - | Toveis data (par 2) |
7 | Ikke brukt | (par 4) | 7 | Data4 | + | Toveis data (par 4) |
8 | Ikke brukt | (par 4) | 8 | Data4 | - | Toveis data (par 4) |
Når to lignende enheter skal kobles sammen direkte, må kabelen være krysskoblet. I dag er de fleste nettverksenheter utstyrt med en funksjon som kalles Auto-negotiation (MDI/MDIX). Med denne funksjonen på en av enhetene, vil det eventuelle behovet for en krysskobling løses automatisk, uavhengig av om enhetene er koblet sammen med en rett eller krysskoblet kabel. Hvis funksjonen mangler, kan en rett kabel krysskobles ved hjelp av et krysskoblingsadapter.
Fast Ethernet er fellesbetegnelsen på overføringsstandarder i nettverk med hastigheter på 100 Mb/s eller høyere. Vanlig Ethernet er egentlig bare ment for opptil 10 Mb/s og dermed foreldet.
Betegnelser som 100base-TX brukes for å beskrive hastigheten og kabeltypen som standarden bruker. I eksemplet 100base-TX angir 100 hastigheten i megabit per sekund, base betyr at det er basisbåndsoverføring (vanlig nettverkstrafikk) og TX betyr at det er en TP-kabel der bare to av de fire parene er i bruk.
Standard | Hastighet | Beskrivelse |
---|---|---|
10baseT | 10 Mb/s | TP-kabel, to ledningspar er i bruk. Brukes ikke lenger. |
100base-TX | 100 Mb/s | TP-kabel, to ledningspar er i bruk. Fungerer med kat5e-kabler. |
1000base-T | 1000 Mb/s (1 Gb/s) | TP-kabel, fire ledningspar er i bruk. Passer til kat6-kabler (fungerer med kat5e-kabler). |
1000base-F | 1000 Mb/s (1 Gb/s) | Fiberoptikk |
10GbaseT | 10 000 Mb/s (10 Gb/s) | TP-kabel, fire ledningspar er i bruk. Fungerer med kat6a- og kat7-kabler. |
Et vanlig problem er at det finnes to datamaskiner som står nær hverandre, men begge er langt borte fra ruteren eller svitsjen. Da står valget mellom å trekke to lange kabler eller bruke kabelsplitter og dermed bare ha behov for å trekke én kabel (eller bruke en eksisterende).
I vanlige 10/100 Mb/s-nettverk brukes bare to av de fire lederparene i nettverkskabelen. En kabelsplitter tar de to aktive lederparene fra hver nettverkskabel og kobler dem sammen på en vanlig kabel der alle fire lederpar brukes. Med en kabelsplitter i hver ende er det derfor mulig å kombinere to signaler og deretter dele dem igjen.
Kabelsplittere av denne typen har vanligvis to hunner og én hann. Dette er fordi de vanligvis kobles til patchpaneler og nettverksuttak som finnes i nettverksklargjorte hus og leiligheter.
Den ene kabelsplitter kobles fra patchpanelet til to av portene på ruteren/svitsjen. Den andre kabelsplitteren kobles til i nettverksuttaket i rommet der datamaskinene står, slik at det på den måten blir et uttak til hver datamaskin. Hvis det mangler nettverk i veggene, er det mulig å bruke en løs kabel og to kjønnvekslere for å løse problemet.
Vær oppmerksom på at en kabelsplitter ikke kan fungere som en ruter eller svitsj. Dette er en vanlig misforståelse fordi den ser ut til å ha denne funksjonen.
Bli medlem og få ekstra bra medlemspriser, poeng på alt du handler og 100 dagers åpent kjøp. Medlemskapet ditt er helt digitalt – praktisk og kortløst!
Les mer