Harddisktilkoblinger

Gjennom årene har forskjellige kontakter blitt brukt til harddisker. I dette kapittelet går vi gjennom de vanligste kontaktene som brukes i dag, og starter med Sata, et grensesnitt som fullstendig erstattet forgjengerens IDE og som alltid brukes i mekaniske harddisker.

Sata har mange fordeler::

• Kontakter og kabler er mindre.
• Kabelen er lettere å trekke inn i chassiset.
• Sata kan håndtere høyere overføringshastigheter.

Sata kommer i tre versjoner kalt henholdsvis Sata 1,5 Gb/s, Sata 3 Gb/s og Sata 6 Gb/s. Tidligere ble Sata-versjonene kalt henholdsvis Sata 1, Sata 2 og Sata 3, men Sata 3 (dvs. Sata 6 Gb/s) ble lett forvekslet med Sata 3 Gb/s (dvs. "Sata 2").

Noen ganger navngis Sata-versjonene basert på hvor mange megabyte per sekund de kan overføre når overheaddataene (dataene som beskriver dataene som sendes) ikke telles.

De ulike Sata-versjonene er kompatible med hverandre, noe som betyr at for eksempel en Sata 6 Gb/s harddisk kan kobles til en Sata 3 Gb/s port på hovedkortet.

Det vanligste er at hovedkortet på stasjonære datamaskiner har fire eller flere Sata-porter da det kreves én port for hver enhet. I dag bruker DVD- og Blu-ray-brennere også Sata, noe som betyr at det noen ganger er mangel på Sata-porter. Det problemet kan løses med et utvidelseskort (en ekstra Sata-kontroller som kobles til en PCI Express- eller PCI-kontakt).

Tidligere brukte harddisker den tradisjonelle 4-pinners Molex-kontakten for strøm. Sata-enheter har sin egen type strømforsyningskontakt kalt Sata-power. Hvis strømforsyningen mangler nok Sata-strømtilkoblinger, kan en eller flere 4-pinners Molex-kontakter konverteres til Sata-strømkontakter ved hjelp av adaptere.

M.2 (tidligere Next Generation Form Factor) har i stor grad erstattet Mini-Sata-kontakten. M.2 er ikke sitt eget grensesnitt, men snarere en fleksibel formfaktor med mange muligheter. Det er en fysisk kontakt som kan bruke mange forskjellige grensesnitt, for eksempel Sata, PCI-express, Displayport og USB. Den lar en M.2-kontakt brukes til å koble til SSD-disker, wifi-moduler, GPS-mottakere og mye mer.

Hvilke grensesnitt M.2-kontakten støtter avhenger av hva hovedkortet og enhetsprodusenten har valgt å implementere. En M.2 SSD-disk kan bruke enten Sata eller PCI express for dataoverføring. For enklere SSD-er brukes vanligvis Sata-grensesnittet for overføring fordi det er billig å implementere. Med PCI-express er det mulig å nå høyere overføringshastigheter (opptil 4 GB/s) og brukes derfor der virkelig høy ytelse skal oppnås.

Et M.2-kort monteres direkte i den fysiske kontakten (uten kabel mellom). Det er tolv forskjellige M.2-sokler som støtter forskjellige grensesnitt. Foreløpig brukes fire av stikkontaktene, men i fremtiden vil vi nok se de andre i andre bruksområder.

Kontaktene på hovedkort og M.2-stasjoner er merket med en bokstav for å fortelle deg hvilket grensesnittsett de støtter. Mange utvidelseskort støtter mer enn ett grensesnittsett. For eksempel støtter en SSD-disk ofte to grensesnittsett (B og M).

Plug-in-kortene for M.2-tilkoblinger kan også ha ulike fysiske størrelser. Et M.2-kort heter med bredde og lengde, for eksempel 2280, hvor de to første tallene angir bredden og de siste tallene lengden. Et 2280-kort er dermed 22 mm bredt og 80 mm langt. Jo lengre et M.2-kort er, jo flere moduler får plass. Flere moduler muliggjør høyere lagringskapasitet for SSD-disker eller flere funksjoner for et annet plug-in-kort. Hovedkortprodusenter angir hvilke størrelser på M.2-kort hovedkortene deres er kompatible med.

Hvis M.2 er erstatningen for Mini-Sata, er U.2 erstatningen for Sata-express. U.2 er ikke et eget grensesnitt, men bruker både Sata- og PCI-ekspressgrensesnittet. U.2-kontakten sitter på 2,5"-stasjoner og kobles til hovedkortet med en kabel. Forskjellen på U.2 og Sata-express er at U.2 bruker en mindre kontakt på hovedkortet og støtter høyere hastigheter.

U.2 kan bruke fire PCI ekspressbaner (PCI express x4). Dette betyr en teoretisk hastighet på 2 GB/s med PCI-express 2.0 og 4 GB/s med PCI-express 3.0. U.2 kan også bruke doble Sata 6 Gb/s-tilkoblinger (teoretisk 1,5 GB/s). I motsetning til en Sata-kabel ser ikke en U.2-kabel like ut i begge ender. Tilkoblingen til U.2-disken ser ut som en Sata-kontakt, mens koblingen til hovedkortet er en firkantet kontakt.

U.2 og M.2 har mange likheter med hverandre. De bruker samme grensesnitt og er faktisk kompatible med hverandre via en passiv adapter. M.2 brukes på små rom, mens U.2 kobles sammen med kabel og kan dermed huse oppbevaringen et stykke fra hovedkortet. Fordi en U.2-stasjon er fysisk større enn en M.2-stasjon, er høyere lagringskapasitet mulig med U.2-stasjoner.

Raske SSD-disker blir ofte referert til som Non-Volatile Memory Express (NVME) disker. NVME er en betegnelse for hvordan PCI Express-basert lagring kommuniserer med datamaskinens prosessor. NVME er klart raskere enn konkurrerende teknologier, slik som AHCI (Advanced Host Controller Interface) som er standard for Sata-basert lagring.

NVME er ikke en indikasjon på hvilken tilkobling som brukes. NVME-protokollen kan brukes på U.2-disker, M.2-disker og SSD-disker som kobles til i PCI-ekspress-kontakten. Felles for alle NVME-disker er at de kommuniserer med datamaskinen via PCI express-grensesnittet.